Arr i sjelen,
et arr som aldri vil gro..
Et arr en kan leve med, komme over på en måte .
lære seg å leve med..
Lære seg å sortere ting..
Lære seg at ting aldri er som de er i virkligheten..
Et arr som åpner seg innimellom,
som gjør at tanker flyr avsted..
Tanker som får en ned i et sort hull..
Tanker som får deg opp fra det hulle på nytt..
En erfaring rikere hver gang det skjer..
Men et sår å arr i sjelen kan ingen se..
Den indre gråt kan ingen se..
Men smilet å latteren kan alle se..
Skrevet av Vivian
Dette diktet skrev jeg for noen år tilbake.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar